Språk er makt

Språket er ett av de viktigste virkemidlene vi har for å kommunisere. Likevel tenker vi ofte ikke over at vi utøver både makt og innflytelse gjennom språket.  

Psykologen Rolv Mikkel Blakar ga ut boka Språk er makt i 1973. Den er senere utgitt i en rekke opplag og på ulike språk, blant annet engelsk og russisk. Grunnen er åpenbart at temaet ikke er mindre aktuelt i dag enn den gang,

Makten ligger i språket
Blakar starter med å vise hvordan selv den enkleste hverdagssamtale mellom to mennesker kan preges av maktrelasjoner.  Selv om du forsøker å uttrykke deg mest mulig nøytralt og nøyaktig, vil ordene du velger fortelle noe om hvem og hva du er, og påvirke mottakerens oppfatning.  Det trenger ikke være et bevisst forsøk på å utøve makt.  Makten ligger innebygget i selve språket.

Makt i synonymer
Ett eksempel på hvordan makt utøves gjennom språket, ligger i valg av ord og uttrykk. Når du sier eller skriver noe, kan budskapet kodes på ulike møter.  Du velger dine ord og uttrykk for å nå fram til mottakeren, men du kan aldri være sikker på at han eller hun avkoder budskapet på samme måte som deg. Konteksten, og hvem mottakeren er, kan være avgjørende. ”Ved valg mellom ”synonyme” uttrykk kan ein signalisere si innstilling til det omtala», sier Blakar (Blakar 2006:69). Det er for eksempel ikke likegyldig om du velger å si ”neger”, ”svart”, ”farget” eller ”kone, ”frue” eller ”kjerring”. Ordvalget avspeiler og uttrykker avsenderens holdning, interesser og perspektiv – og skaper ulike reaksjoner hos mottakeren.

Undertrykkende språk
Også kompleksiteten i språkelementene stikker kjepper i hjulene for kommunikasjonen. Ord har mange betydninger, og vekker ulike assosiasjoner og følelser.  Mange ord refererer til det samme. Da sier det seg selv at budskap som består av mange ord og setninger kan bli svært komplekse og bety mange forskjellige ting. Denne kompleksiteten gir avsenderen makt, og kan naturligvis også utnyttes bevisst. Å ”pakke inn” budskap i vanskelig ord og vendinger er en velkjent teknikk politikere og andre maktmennesker bruker. Mer eller mindre bevisst kan de tilsløre sannheten, eller få mottakeren til å føle seg dum eller uvitende.

Tilslørende språk
Språket er også åpent og produktivt i den forstand at det  brukes til å skape helt nye ord og uttrykk som skal endre vår oppfatning av noe eller noen, uten nødvendigvis å endre virkeligheten. Når  ”vaskekjerring” blir til ”renholder” eller ”rengjøringskonsulent” er det uttrykk for en kreativ nyskaping som ikke endrer nevneverdig på jobben som skal gjøres.   Når en sentralisering av politiet kalles for en «nærpolitireform» er det samme teknikk som brukes.  Eller når militære snakker om å ”avslutte”, ”passivisere” eller «ta ut» en fiende – når de mener de skal drepe ham. Det klassiske eksempelet er George Orwells 1984 der nytale (newspeak) er myndighetenes forsøk på å forhindre negative eller opprørske tanker gjennom en endring av språket. Uten ord, kan du ikke tenke, og hva du tenker bestemmes av hvilke ord du har.

Språkets iboende makt
Språket har også en iboende evne til å gjenspeile de sosiale forholdene i samfunnet, noe som gjør at alle som snakker eller skriver ubevisst bidrar til å opprettholde maktrelasjoner. Blakars klassiske eksempel her er hvordan selv de enkleste uttrykk vi bruker i dagligtalen gjenspeiler at vi lever i et mannsdominert samfunn. Det kan enklest vise  ved reverseringsteknikken: Ta en tekst og bytte alle ord som referer til mann med kvinne, han med hun og vice versa. Her er ett av Blakars egne eksempler: ”Han hadde fri i går, yrkesmannen. Derfor gjekk han som sladremann frå hus til hus og hygga seg sammen med alle dei andre skravlemennene og kaffemennene i bygda” (Blakar 2006: 57).

Passivt språk
Valg av grammatikalsk form er også et maktmiddel i språket, mener Blakar. De fleste av oss som  skriver mener at passivt språk er dårlig språk. Men skiftet mellom aktiv og passiv form er også med på å tilsløre hvem som bærer fram budskapet. Når setningene eller budskapet mangler et handlende subjekt, blir det vanskelig å plassere ansvaret for innholdet (Blakar 2006: 77). Når offentlige virksomheter uttrykker seg i typisk kanselistil blir det derfor ikke bare dårlig kommunikasjon, men også et språklig overgrep. Språkrådet og andre forkjempere for klarspråk vil  mene at offentlig ansatte først og fremst trenger opplæring i å skrive bedre, men det er kanskje ikke hele sannheten. Det passive språket brukes også bevisst for å være uklar om hvem som mener hva, hvem som har ansvar og hvem som skal utføre en oppgave.

Definisjonsmakt
Alle kan naturligvis bruke språklige maktmidler, men reell maktutøvelse blir det først når de språklige maktmidlene blir bruk av personer eller institusjoner i maktposisjoner. Folk i maktposisjoner har gjerne gode muligheter til å lære seg de ulike språklige virkemidlene, de kan avgjøre hvilke språklige virkemidler som er gangbare, og kan også mange tilfeller avgjøre hva ord og uttrykk skal bety. De har definisjonsmakt. Derfor er det viktig at folk som jobber i eller for maktinstitusjoner har bevissthet om språkets makt.

Symmetrisk utopi
Mange offentlige og private virksomheter har toveis symmetrisk kommunikasjon som et ideal for sin kommunikasjon med brukere eller kunder. Dette kommunikasjonsprinsippet, lansert av PR-guruen James E. Grunig i den såkalte Excellence-teorien, låner mye fra Jürgen Habermas´teori om kommunikativ handling. Habermas er imidlertid klar på at en slik symmetrisk og maktfri dialog bare er mulig mellom likeverdige parter som lever i den samme livsverden. Den betingelsen er sjelden tilstede hvis du som enkeltperson forsøker å kommunisere med en offentlig institusjon, forsikringsselskap eller banken. Idealet om dialog og toveis symmetrisk kommunikasjon er flott, og språklig bevisshet og klarhet er alltid av det gode. Men det må ikke få oss til å glemme at relasjonen alltid vil være preget av at den ene part har makt og at den andre er maktesløs.